Adjø til mine to lesere...

Det er så typisk meg å gjøre ting ferdig i siste sekund. Sukk... ja, det er vel det jeg gjør nå, gjør meg ferdig. Ord over grind slutter her. Tror jeg.

Føler at prosjektet har gått ganske bra, og det har vært gøy å jobbe med. Flere har gitt positiv respons på det jeg har skrevet. Jeg er ganske stolt over at jeg har fått to faste lesere (uten om læreren min). Takk skal dere ha for oppmuntringen!

Jeg skulle gjerne ha skrevet flere innlegg, for jeg har mange flere ideer og mye musikk og litteratur jeg gjerne skulle ha nevnt. Men jeg er ikke alltid så god på å ta meg tid til ting, det er derfor jeg tviler på at jeg kommer til å skrive videre på denne bloggen. Nå er det ikke lenger noen som sier at jeg er nødt, og det kommer jeg til å savne. Jeg kommer imidlertid ikke til å savne å få oppgaver. Hadde jeg skrevet alle innleggene på eget initiativ, ville nok ting sett ganske annerledes ut. Denne bloggen er i stor gard en skoleblogg. Nå når sommerferien kommer snart, vinker jeg farvel til hele greia.

Men dette betyr ikke at jeg aldri skal blogge igjen. Jeg har funnet ut at jeg liker det. I februar drar jeg til Argentina for å bli der ett år. Da kommer jeg ihvertfall til å starte en ny blogg, det blir en fin måte å holde kontakt med hjemlandet.

Ha det bra for denne gang, jeg kommer tilbake på en eller annen måte.

bilde fra http://flickrcc.bluemountains.net/index

Ord delings feil

Litt irriterende med orddelingsfeil. Jeg skal ikke si for mye på andres rettskriving, for jeg har alltid vært ganske dårlig selv. Men til og med jeg kan skjønne at det blir helt feil å dele opp ord som hører sammen, bare fordi man gjør det i engelsk. Som elendig staver elsker jeg rettskrivingsprogrammer, de har bare en viktig feil: Hvorfor sier de alltid at vi skal dele opp så mange ord? Med PCer bringer vi ihvertfall frem en ny generasjon av ord delere. Har laget noen raske tegninger for dem som ikke tror at dette er et problem:

FISKE KAKE

ANANAS RINGER

STEKE PANNE

Ingrids lille røde

Alle får noen tanker iblant som er verdt å huske. Dessverre er tanker ofte lette å glemme, både kreative, geniale tanker og tanker som «shit, jeg må ringe han fyren snart og gjøre ferdig tyskleksen». Hvordan holde styr på alt?

Vel, orfatterbesøk på skolen kan være ganske interessant. For en stund siden hadde klassen min besøk av Per Ivar Martinsen, en ganske sær og underholdende dikter som insisterte på å vite navnene våre og spilte sanger for oss på indonesisk. Og for et par år siden møtte Ruben Eliassen opp på skolen min. Han hoppet rundt og fortalte oss entusiastisk om fantasy bøkene sine, trøndere, naboer, musikk og AD/HD. Året før hadde klassen truffet Torill Thorstad Hauger, hun som har skrevet mange barnebøker om vikingtiden. Jeg husker ikke helt hva hun fortalte om, bare at hun skremte vettet av oss.

Slike besøk kan være veldig inspirerende, men som oftest er det ikke så mye man egentlig lære. Bortsett fra, selvfølgelig, at forfattere ofte har ganske underlig personlighet. Men Vigdis Hjorth var et unntak. Vi fikk høre mer enn at hun hadde klippet flettene av en skolevenninne da hun var liten. Jeg lærte noe nyttig og essensielt om skriving. Jeg lærte om NOTATBOKA!
Notatboka er en fantastisk følgesvenn. Den var et viktig verktøy for i Vigdis Hjorths forfatterskap. Hun pleide å notere ned små, spesielle episoder hun opplevde, inntrykk og ting hun plutselig fant på. Og når hun skulle skrive om noe, fant hun ofte frem notatboka for ideer. Hun pleide også bare å bla notatboka for gøy, mesteparten av tingene som stod var nemlig ganske morsomme. Den lille boka hadde hun nesten alltid med seg, på den måten glemte hun aldri de gode ideene sine.

Å notere på den måten er veldig smart! I lang tid hang jeg opp små lapper med ting jeg skulle huske, men det fungerte liksom ikke helt. Uforståelige ideer, avtaler og gamle huskelister hang om hverandre. Du trenger ikke ha god fantasi for å tenke deg hvor mye rot jeg lagde, og det gjorde meg ikke akkurat mindre distré. Men så kjøpte jeg min fantastiske lille røde notatbok. Den hjalp meg virkelig å holde orden på ting ...helt til jeg mistet den for ca tre uker siden. Men jeg har skrevet opp de gode ideene mine flere steder, så jeg lider ingen nød. Og det er utrolig hvor mye bedre du husker ting når du først har skrevet det ned en gang.

Anbefaler alle å notere! Kanskje du drømmer noe helt genialt du risikerer å glemme? Eller kanskje du plutselig finner en løsning på et verdensproblem, en idé for en tv-serie eller finner ut noe du burde si til en venn – hva som helst! Den eneste risikoen er at de fantastiske planene dine ofte virker litt mindre fantastiske når du leser dem igjen. Men om du er nervøs for dette, så kan du alltids nøye deg med å bruke boka til notere avtaler (hvis du er så kjedelig).

Bilder fra www.brukbarbok.com http://flickrcc.bluemountains.net/ og et jeg har tatt selv

Kunsten å selge dritt folk egentlig ikke trenger

Det er rett og slett sjokkerende å tenke på hvor mye tid og penger de ulike selskapene investerer, bare for å minne oss om at produktene deres finnes. Tenk da; det begynte for over 2000 år siden med å rope ut om varer på markeder, og utviklet seg til plakater, annonser og helt til serier av småfilmer og halsbrekkende stunt. For ikke å snakke om alle de utspekulerte måtene firmaene dytter reklamen på folk: Internett, mail, post, ballonger, plastboser, radioinnslag, sponsing, baksiden av blader, TV, skolisser, telefonselgere, dyremaskoter og fly med bannere. Alt i håp om at potensielle kunder kanskje skal heve et øyenbryn mot produktet, muligens en liten drøm om at «løp og kjøp»-slagordene skal inspirere dem. Det vanvittige er at det tydeligvis virke på sett og vis, ellers tviler jeg på at reklamebransjen hadde giddet å fortsette.


Jeg blir stadig imponert over all reklamen som omgir oss. Nylig jobbet vi på skolen med å lage reklamer (jeg var med på en radiojingle:). Dette gir meg en enda større følelsen av hvor mye arbeid som ligger bak reklamer. Og de er ikke nødvendigvis særlig bra en gang.



For eksempel hater jeg tv-reklamen for rengjøringssprayen Cillit Bang. Jeg kan se hva reklamen spiller på; kontrastene mellom rent og skittent, tenk at DU (deg personlig) kan gjøre det på denne måten, forandre deg selv til denne glade damen, sterke farger, rengjøring trenger ikke være så vanskelig, vi har et fint slagord, bang bang, bla bla bla bla... Men jeg blir bare uvel av alt sammen: de dubbede stemmene, de store, blekede smilene og hvordan de åpenbart og skamløst tigger oss om å kjøpe Cillit Bang. Likevel, når jeg strever med å skrubbe dusjen som ikke har vært vasket på tre uker, så tar jeg meg i å ønske at alt bare kunne – bang! – forsvinne. Selv om jeg ikke tåler den reklamen, gir den meg faktisk lyst på det dumme rengjøringsmiddelet.


(Haha, i andre land sender de en annen tv-versjon. Den har visstnok blitt en stor hit på youtube.)


Og har noen sett denne reklamen Tine nettopp har kommet med? (legger ut bilde snart) Dette ser jo sikkert fint og forfriskende ut, men ærlig talt, reklamere for at juicen er vannet ut? Hvis man først vil ha det sånn, er det ikke litt billigere å kjøpe juice og vanne den ut selv?? Ja ja, hvis folk først gidder å kjøpe vanlig vann på flaske, så...


Vi sier ofte at vi ikke lar oss påvirke av reklame. Likevel kjøper vi stadig nødvendige og unødvendige produkter det har blitt reklamert for. Reklamene setter seg i bakhodet og produktene blir som gamle kjente for oss. Før du vet ordet av det føles det kanskje som om du har behov for en eller annen sinnssvak greie.


Jeg har egentlig ikke noe imot reklame, bare den ikke blir altfor påtrengende og plagsom. Det er artig å se hvor mye de gjør ut av det, bare for å selge noe lite som smørepålegg eller ringetoner til mobilen. Ofte kan det være ganske morsomt og underholderne også, (selv om humoren selvfølgelig er til for å fange din oppmerksomhet slik at du kan manipuleres og hjernevaskes. Mohahha) Men jeg ser jo behovet de ulike bransjer har for å selge og få oppmerksomhet rundt sine varer og tjenester. Det er dessuten greit for forbrukerne å få opplysninger om hva som finnes på markedet, og vi tar jo ikke alt vi hører bokstavelig heller, vi vet at vi ser en forvrengt virkelighet. Er det egentlig noen vits i å misslike reklame så mye? Svaret er nei! (Med mindre det er snakk om de som er jævlig irriterende, da...)

bilde, tatt av Sara

Han Hauge i Hardanger

Dette er Olav H. Hauge (1908-1994). Han var en lærd gammel gubbe, og forresten gartner. Hauge likte hagen sin i Ulvik, Hardanger, der han gikk rundt og stelte med blomstene sine. Han skrev dessuten dikt. Nå tror du kanskje at han var en av disse nasjonalromantiske norsk-natur-åh-hill-den-elsk-den-poetene (som passer helt klisjé-aktig bra i Hardanger), men han var faktisk mer internasjonal enn det. Han var en av Norges første modernistiske diktere, og han gjendiktet mange utenlandske modernistisk dikt. Olav H. Hauge er kjent som «Modernismens far» i Norge, anerkjent rundt om i verden og prisbelønnet oppetter ørene. Han liket å skrive om naturen, brukte metaforer for å beskrive indre liv, og han var svært inspirert av klassisk kinesisk lyrikk. Her er et av hans kjennet dikt:

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på

at noko vidunderlig skal skje,

at det må skje -

at tidi skal opna seg,

at hjarta skal opna seg,

at dører skal opna seg,

at kjeldor skal springa -

at draumen skal opna seg,

at me ei morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um.

Personlig er jeg ikke så interessert i modernistisk lyrikk, og jeg grudde meg litt til å skrive dette påtvungne innlegget. Men det er noe veldig koselig med denne fyren, så det gikk vel ok. Prosjektet om Hauge var også en grei avveksling fra det vi pleier å ha på skolen. Vanligvis går gruppeoppgavene over minst en uke, men på dikteroppgaven hadde vi svært begrenset tid. Vi ble ferdig i løpet av dagen, og på slutten av timen skulle alle gruppene presentere stoffet sitt. På den måten fikk alle høre litt om de ulike dikterne, og om vi var for slappe til å høre etter eller for nervøse før vårt eget foredrag, var det uansett garantert at vi lærte om minst én dikter. Et fint alternativ til lærerforedrag også, som det lett kan bli mye av. Jeg liker at undervisningen varierer litt.

Og siden jeg først er i gang her kan jeg like gjerne reklamere litt:

Ønkjer de å høyre meir om

Olav H. Hauge?? Dra til

Maridalen kyrkje søndag 1. juni!

Professor Atle Kittang held føredrag

Sodespelar Tone Ringen syng og les dikt

Pianist Torild Fimreite spelar

Maridøl Gunnar Bjune har innslag

Kaffi og kake på kyrkjebakken i fint sommarver

Inngangspenger kr 50-

Hilsen Oslo Mållag (mamma gav meg en flyer..)

(P.S. Sjekk her og her hvis dere vil se noen som virkelig greier å legge sjelen sin i Olav H. Hauge.)

bilder fra http://www.hardangerfjord.com/

http://www.hardangermusikkfest.no/Hauge%20Tveitt.htm

Ordet som ikke finnes

Hei igjen:) Det blir ikke tid til så mye blogging, men nå er jeg omsider tilbake med et nytt og viktig tema.

Jeg har nemlig funnet en dagligdags sinnstilstand som det ikke finnes noe ord for. Hva er du når du verken er trist, glad, sint, sur, irritert, frustrert eller melankolsk? Når du bare er tilstede, og du er i helt ok humør, men du føler ikke noe spesielt negativt eller spesielt positivt. Det er heller ikke slik at du er særlig rastløs, eller at du kjeder deg. Og det blir for lett å kalle det ettertenksom eller likegyldig. Du bryr deg om verden rundt deg, du bare registrerer den på en annen måte. Det er mer at du er... Æsj, det blir så vanskelig å forklare FOR DET FINNES JO IKKE NOE #$@&** ORD FOR DET!

Ok, denne følelsen er kanskje ikke så spesiell eller utpreget at man legger noe særlig merke til den, men den eksisterer likevel! Jeg snakket med en annen som også har opplevd det, og sammen har vi kommet frem til følgende konklusjon: At det kanskje kan beskrives som noe mellom absurd glede, kjedsomhet, arbeidsrelatert optimisme og mild fortapelse med et lite hint av lengsel og lett gla'-melankoli på veien mot irritasjon?? Hm... Det blir liksom litt feil uansett hva man kaller det.

Den eneste løsningen er å finne opp et eget ord. Jeg påtok meg oppgaven, og resultatet ble: (ta-daa) DÅMERLONG! Dåmerlong kommer av det norrøne ordet «domr», som betyr vesen eller væremåte, og det like norrøne uttrykket «lygnir av long» som betyr den stille og rolige. Til sammen blir det dåmerlong; stille og rolig væremåte/vesen, ettersom en dåmerlong person ikke pleier å gjøre så mye ut av seg. Dåmerlong er et adjektiv som gradbøyes slik:

dåmerlong – dåmerlonger – dåmerlongest
(dåmerlong – dåmerlongar – dåmerlongast på nynorsk)

Subjektivet som beskriver følelsen er dåmerlånge.

Nå har altså folk et helnorskt ord de kan bruke hvis de også sliter med å forklare denne undelige sinnsstemmningen. Skjønner ikke hvorfor ingen har gjort dette før meg? For en tid tilbake diskuterte jeg hele saken med en bekjennt av meg som kanskje hadde svaret:

«Hva heter den følelsen når du verken er sur eller sint eller trist eller glad?» spurte jeg.
«Det heter likegyldig.» svarte hun raskt, og jeg ble litt irritert.
«Nei! Ikke likegyldig. Har du aldri følt det? Det føles som når du er syk, bare at du er frisk, og du er ikke glad..men ikke trist heller..skjønner du hva jeg mener?»
«Ærlig talt, nei.»
«Arrg, men det finnes jo ikke noe ord for det! Jeg kunne forklart deg hele greia hvis det bare fanntes et ord til å forklare det. Først tenkte jeg at det var melankoli, men det er ikke helt det det er... For du er liksom glad, bare at du ikke er glad likevel...du bare...er der...»
Det var ikke lett å forklare, og hun begynte å se litt rart på meg.
«Okei..?»
«Jammen hvorfor finnes det ikke noe ord?!» fortsatte jeg frustrert «Ikke på engelsk ikke på norsk, sikkert ikke på noe språk.»
«Kjedsomhet?»
«Nei! Ikke det heller! Hvorfor ingen laget et ord?»
«Vel..» sa hun og tenkte seg om et øyeblikk. «..så er det ikke kjedsomhet. Men det høres uansett sinnssykt kjedelig ut, det er sikkert derfor de ikke har giddet.»

Hm, jeg velger å ikke tolke det som en fornærmelse. For, ikke sant, dåmerlonge personer er så dåmerlonge at de ikke har behov for å fortelle verden hvordan de har det. Jeg er nesten sikker på at det var det hun mente...

Fremtid full av roboter

Fremtiden blir nok spesiell... I dag leste jeg på Aftenpostens nettsider (det var her jeg fannt bildet) at Japan planlegger å takle den voksende eldrebølgen og den synkende arbeidsstyrken på en ganske spesiell måte: de vil innføre omsorgsroboter! Robotene kan for eksempel lese høyt for barn, vaske de eldre, og holde et øye med pleietrengende slik at de ikke vil trenge konstant tilsyn. På denne måten kan menneskene som jobber i helsesektoren få avlasting og tid til andre arbeidsoppgaver.

Vi står jo snart ovenfor en stor eldrebølge her i landet også. Og allerede virker det som om helsepersonellet har alt for lite penger og alt for mye å gjøre. Eldrehjemmene sliter, sykehusene sliter, hjemmehjelpen sliter, sykepleierne og jordmødrene sliter... Jeg kan liksom se det for meg: snart bærer de inn en reddende engel med omsorgsevner og gode batterier, ferdigprogrammert og importert fra Japan.

Det hele blir litt mareritt-aktig, et skritt på veien mot samfunnet der menneskelige følelser og nærhet har forsvunnet i takt med at teknologien har utviklet seg. Samtidig er jo dette med roboter en mulig løsning på et stort problem. For skeptisk, kanskje? For lite skeptisk??

Fremtiden ser ut til å bli en sær science fiction-verden, og jeg er virkelig ikke sikker på om jeg kommer til å være helt komfortabel der. Det er jo ikke måte på hvor menge rare ting forskere utvikler for tiden: omsorgsroboter, klær som kan gi klemmer, levende kosebamser, printere som printer ut blodårer og andre 3D-gjenstander, laboratorier der du kan dyrke fram kjøtt og svevende senger. Jeg bare venter på de flyvende bilene, jeg...