lørdag 16. februar 2008

Hei hei der ute

Jeg føler meg ganske dum som publiserer så mange av innleggene mine på samme dag, jeg skjønner godt at dette kan se litt rart ut. Saken er den at jeg har hatt en del problemer, så disse innleggene har vært klare en god stund før jeg klarte å legge dem ut her.

Håper ihvertfall bloggen faller i smak. Takk for oppmerksomheten!

Hva som helst?!

Leste på Bloggsberg, lærerbloggen. Ny oppgave fra lærer'n, en såkalt fri oppgave. Og hva innebærer det? Jeg leste videre. Jo, vi kan skrive om hva vi vil. Yes, tenkte jeg, dette blir en bra oppgave. Men så kom jeg lenger ned på siden, og der stod det ...så lenge det er relatert til norskfaget. Æsj...

Sagaer, lyrikk, litteratur, grammatikk? Morfemer og suffikser?? Det var ikke noe innenfor pensumplanen jeg hadde særlig lyst til å skrive om der og da. Skuffet satte jeg meg ned og bladde i norskboka. Det var tusen andre ting jeg hadde mer lyst til å gjøre, som sløve foran TVen og spise sjokolade, lese den spennende romanen jeg holdt på med uten å trenge å trenge å analysere den eller ringe til kjæresten min. Mens jeg satt der og surmulte og tenkte på alt jeg skulle ha gjort, var det plutselig en tanke som slo ned i hodet mitt: jeg tenker på norsk!

Dette høres kanskje ikke så sjokkerende ut, men det var virkelig noe som gikk opp for meg. Dette var en norskblogg, ikke sant? Og ting som er skrevet på norsk har noe med norskfaget å gjøre, ikke sant? Og jeg skriver og tenker på norsk, ikke sant? Altså kan jeg skrive...

Hva jeg vil. Jeg kan skrive hva jeg vil! Hva som helt, rett og slett. For en herlig oppdagelse, tenkte jeg. Da blir det nok lett! Jeg satt der i et par sekunder og smilte. Så åpnet jeg et nytt world-dokument, fortsatt smilende. Jeg begynte å fundere på hva jeg skulle skrive om, med dette smilet nydelig malt i ansiktet. Jeg kan love deg at det ikke ble der så lenge. Det ble derimot mangelen på oppfinnsomhet.

5 minutter: jeg satt og fiktet med en penn og prøvde å tenke smart.
10 minutter: nå var jeg ganske sur og trommet med fingrene i på bordplaten.
15 minutter: jeg stirret ut i lufta og ventet på en idé. Skjermen var blitt svart.
22 minutter: nå smilte jeg igjen. Jeg hadde ny high score på et koselig lite ninjaspill.
25 minutter: jeg lagde grimaser og sparket frustrert i skoen som lå under skrivebordet. Jeg skulle ha vært ferdig nå, men jeg hadde ikke begynt engang...
30 minutter: Jeg bannet og slengte igjen pc lokket. Nå fikk det virkelig holde!
Hva som helst? Hæ? Hva som helst, du liksom! Pff! Som om det hjelper for noe...

* * *

Men, som du ser, jeg fikk jo skrevet noe til slutt. Og egentlig er denne lille historien fiksjon, kall det et eventyr om du vil. Faktisk pleier jeg å ha mange flere ideer enn jeg har bruk for. Men de er ikke alltid så gode... Derfor kom jeg på ideen er å ikke ha noen ideer. Den kan ihvertfall funke en gang.

Krokodiller, street mote, hjortejakt og ny lærdom



Må si at jeg ikke føler meg helt proff på dette med blogging enda. Jeg må innrømme at jeg ikke er en særlig teknisk anlagt person. Men jeg vil gjerne lære mer. I dag skal jeg derfor se på noen andre blogger for å finne ut hva jeg liker og ikke liker med dem. Dette kan kanskje gi meg noen ideer om hva jeg vil gjøre selv.

Den første jeg så på var Gus/Ecuador, en blogg jeg kom over da jeg søkte opp ting om Sør-Amerika. Bloggen er skrevet av en kristen jente som drar til Ecuador med organisasjonen sin, Gus, for å drive misjon- og hjelpearbeid. Ved første øyekast ser bloggen ganske trist ut, hvit skrift, enkel overskrift og helt sort brakrund. Det var ikke før du gikk lenger ned at du så hvor mange fine bilder det var. Bildene viste natur, tropiske planter, kart, flagg, medlemmer på reisen, urbefolkningen, krokodiller og ganske mye annet. De fargerike og spennende motivene gjorde virkelig noe med denne bloggen. Men hvorfor kunne hun ikke satt noen av bildene lenger oppe? Da ville nok flere giddet å lese.

Språket var enkelt, og man så at den stakkars jenta manglet Æ Ø Å på tastaturet sitt. Det var få sidestilte elementer, bare noen bibelsitater og litt småplukk. Bloggen var enkel og oversiktlig innrettet. Men dette med bildene satt langt nede er irriterende...

Den neste bloggen jeg leste var [På Hjortefot], en blogg skrevet av en fyr som driver med hjortejakt. Har aldri interessert meg så mye for temaet før, men det viste seg å være interessant lesning. Dessuten var bloggen fint utformet. Mye var i svart-hvitt, men det så alt annet enn kjedelig ut. Særlig når du gikk ned og fant en mengde fargebilder og videoklipp. Det var mange lenker til andre blogger og en del google-annonser. Noen ganger var det vanskelig å skille eksterne lenker fra interne lenker; det var så mange av dem og alle var i samme skrift. Jeg syntes lenkene burde vært litt mer sortert, i Gus/Ecuador var for eksempel noen ting uthevet eller farget røde for å vise hva som var hva. Ellers var det mye jeg likte med [På Hjortefot], særlig det at lengre innlegg bare stod oppført med innledningen, et bilde og linken [les hele]. Jeg elsker når det er satt opp på denne måten! Hvis ikke blir det tungt å komme seg gjennom nettsteder der innleggene er mange og lange. Gus/Ecuador kunne godt gjort det samme.

Den siste bloggen jeg så på, var Oslo Stil. Dette er en blogg som viser bilder av hvordan stilige mennesker i Oslos gater kler seg. Det blir et slags alternativ til moteblader, der modellene og moten som presenteres ofte er ganske virkelighetsfjern. Jeg hadde lest omtale av bloggen fra før, og hadde ganske store forventninger. Street mote virker som et spennende konsept!
Bloggen viste seg å være alt annet enn skuffende. Den hadde et profesjonelt preg og en spennende layout. Opplegget var originalt, og skilte seg veldig fra de andre bloggene. Det var nemlig ikke teksten det var fokus på. Selve «innleggene» var bare bilder av personer i gata, og korte tekster på siden om stilen og hvor klærne kom fra. Til gjengjeld var det en mengde kommentarer. Innleggene kunne du velge fra en kalender på siden. Bortsett fra denne kalenderen var det få sidestilte elementer. Alt i alt var denne bloggen enkel, oversiktlig og spennende. Må også nevne at det var gøy å følge opp linkene jeg fant der:)

Av alle bloggene jeg leste, var det Oslo Stil jeg likte best. Den var den mest oversiktlige og den med (etter min mening) mest interessant innhold. Men det var [På Hjortefot] og Gus/Ecuador jeg læret mest av. Nå vet jeg at jeg vil ha oversikt i lenkene og en fin layout som syntes med en gang man kommer inn på siden. Vil gjerne også ha [les hele]-lenker hvis jeg får det til.

Da er det bare å jobbe på bloggen!

«Som dykk alle veit, kjem vi frå Ny-Noreg!»


Dette er et sitat jeg fikk fra en fyr som kalte seg Gråbein. Han skulle forklare hvorfor bandet hans sang på nynorsk. Jeg syntes det var litt morsomt, men moroa ble ødelagt da en eller annen påpekte at han hadde bøyd pronomenet feil, det skulle vært «som de alle veit» når det stod i nominativ, ikke «som dykk alle veit». Det er alltid noe sånt med nynorsk...

Sidemål. En kilde til hat og irritasjon for tusenvis av norske skoleelever. Hvor ofte hører man ikke sytingen: «Hvorfor skal vi lære dette? Vi kommer jo aldri til å få bruk for det!» Men de setningene blir jo faktisk sagt om alle fag, så jeg må si jeg syntes det er en lite imponerende klage.

Jeg føler verken hat eller begeistring for nynorsk. Jeg har jevnt med ting for og ting imot, noe som gjør meg ganske nøytral. Med nynorsk er det like gøy å lese frivillig, som det er kjedelig å bli tvunget til å skrive. Det er klart, jeg hadde syntes nynorsk var skikkelig artig hvis det ikke hadde vært for undervisningen der jeg må pugge sterke verb. Gjesp. Men hadde det ikke vært for undervisningen, hadde jeg ikke hatt veldig mye med nynorsk å gjøre. Et lite paradoks der, ja.

Hjemme prøver mamma hardt å vekke mine følelser for nynorsk. Hun er ordbokredaktør for Norsk ordbok 2014, en svær samling bøker om dialekter og nynorsk litteratur. Her i huset er hyllene fulle av nynorske fagverk og romaner, dessuten er to av pcene definert for nynorsk. Mamma vil gjerne at jeg skal jobbe mer med sidemålet. Til ære for henne (og til ære for læreren som har gitt meg denne oppgaven...) vil jeg skrive noen tips om hvordan man kan forbedre seg i nynorsk, til nytte både for meg selv og andre:

- Man kan lese nynorsk skjønnlitteratur. (Anbefaler Skammarserien av Lene Kaaberbøl og Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda. Er selv blitt anbefalt Fyr og flamme av Kjartan Fløgstad.)

- Man kan skrive tekster og få en flink person til å rette og forklare feilene.- Man kan lese avisartikler på nynorsk. (Se etter aviser som Klassekampen og Dag og tid, der er det mye bra lesestoff. Ligg unna de små, nynorske lokalavisene; de er fordømt kjedelige for alle som ikke bor i bygda.)

-Man kan gjøre oppgaver fra nynorskheftet Mål og meining av Fredrik Rostrup. (Dette er en bok lærere burde merke seg for elevenes skyld, veldig bra øvelser.)

- Man kan henge opp nynorske verb på doveggen og pugge dem mens man driter. (Realfaglærere anbefaler denne metoden på det sterkeste.)

- Man kan gå inn på nynorske nettsteder. (For eksempel magasinnett for ungdom eller nynorsksenteret i Volda. Dette er sider det er smart å sjekke det ut for øvelsens skyld.)

- Man kan se filmer og tv med nynorsk teksting. (Her er NRK stikkordet, og «Med hjarta på rette staden» er jo faktisk kjempesøt!)

- Man kan rett og slett huke tak i alt som har med nynorsk å gjøre. Gå i Det norske teater, hør hørespill på nynorsk, let etter nynorsk musikk, les nynorske dikt, se folk på TV som snakker dialekter nære nynorsk - kva du måtte ønskje...

- Oj, og man kan benytte anledningene som byr seg til å øve på å skrive nynorsk. Det gikk nettopp opp for meg at jeg har gått glipp av en god anledning ved å skrive disse tipsene på bokmål. Men man lærer jo av sine feil, og nå har jeg ihvertfall funnet mange måter jeg kan forbedre meg. Må bare føye til et punkt, for...

- ...ein kan sjølvsagt óg gå og høyre bandet til Gråbein ;)

onsdag 13. februar 2008

Ord over grind

- Dikt av Halldis Moren Vesaas
I ein anna skog, 1955

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som galdt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
fell det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenket at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over kansande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.