Hva som helst?!

Leste på Bloggsberg, lærerbloggen. Ny oppgave fra lærer'n, en såkalt fri oppgave. Og hva innebærer det? Jeg leste videre. Jo, vi kan skrive om hva vi vil. Yes, tenkte jeg, dette blir en bra oppgave. Men så kom jeg lenger ned på siden, og der stod det ...så lenge det er relatert til norskfaget. Æsj...

Sagaer, lyrikk, litteratur, grammatikk? Morfemer og suffikser?? Det var ikke noe innenfor pensumplanen jeg hadde særlig lyst til å skrive om der og da. Skuffet satte jeg meg ned og bladde i norskboka. Det var tusen andre ting jeg hadde mer lyst til å gjøre, som sløve foran TVen og spise sjokolade, lese den spennende romanen jeg holdt på med uten å trenge å trenge å analysere den eller ringe til kjæresten min. Mens jeg satt der og surmulte og tenkte på alt jeg skulle ha gjort, var det plutselig en tanke som slo ned i hodet mitt: jeg tenker på norsk!

Dette høres kanskje ikke så sjokkerende ut, men det var virkelig noe som gikk opp for meg. Dette var en norskblogg, ikke sant? Og ting som er skrevet på norsk har noe med norskfaget å gjøre, ikke sant? Og jeg skriver og tenker på norsk, ikke sant? Altså kan jeg skrive...

Hva jeg vil. Jeg kan skrive hva jeg vil! Hva som helt, rett og slett. For en herlig oppdagelse, tenkte jeg. Da blir det nok lett! Jeg satt der i et par sekunder og smilte. Så åpnet jeg et nytt world-dokument, fortsatt smilende. Jeg begynte å fundere på hva jeg skulle skrive om, med dette smilet nydelig malt i ansiktet. Jeg kan love deg at det ikke ble der så lenge. Det ble derimot mangelen på oppfinnsomhet.

5 minutter: jeg satt og fiktet med en penn og prøvde å tenke smart.
10 minutter: nå var jeg ganske sur og trommet med fingrene i på bordplaten.
15 minutter: jeg stirret ut i lufta og ventet på en idé. Skjermen var blitt svart.
22 minutter: nå smilte jeg igjen. Jeg hadde ny high score på et koselig lite ninjaspill.
25 minutter: jeg lagde grimaser og sparket frustrert i skoen som lå under skrivebordet. Jeg skulle ha vært ferdig nå, men jeg hadde ikke begynt engang...
30 minutter: Jeg bannet og slengte igjen pc lokket. Nå fikk det virkelig holde!
Hva som helst? Hæ? Hva som helst, du liksom! Pff! Som om det hjelper for noe...

* * *

Men, som du ser, jeg fikk jo skrevet noe til slutt. Og egentlig er denne lille historien fiksjon, kall det et eventyr om du vil. Faktisk pleier jeg å ha mange flere ideer enn jeg har bruk for. Men de er ikke alltid så gode... Derfor kom jeg på ideen er å ikke ha noen ideer. Den kan ihvertfall funke en gang.