lørdag 31. mai 2008

Adjø til mine to lesere...

Det er så typisk meg å gjøre ting ferdig i siste sekund. Sukk... ja, det er vel det jeg gjør nå, gjør meg ferdig. Ord over grind slutter her. Tror jeg.

Føler at prosjektet har gått ganske bra, og det har vært gøy å jobbe med. Flere har gitt positiv respons på det jeg har skrevet. Jeg er ganske stolt over at jeg har fått to faste lesere (uten om læreren min). Takk skal dere ha for oppmuntringen!

Jeg skulle gjerne ha skrevet flere innlegg, for jeg har mange flere ideer og mye musikk og litteratur jeg gjerne skulle ha nevnt. Men jeg er ikke alltid så god på å ta meg tid til ting, det er derfor jeg tviler på at jeg kommer til å skrive videre på denne bloggen. Nå er det ikke lenger noen som sier at jeg er nødt, og det kommer jeg til å savne. Jeg kommer imidlertid ikke til å savne å få oppgaver. Hadde jeg skrevet alle innleggene på eget initiativ, ville nok ting sett ganske annerledes ut. Denne bloggen er i stor gard en skoleblogg. Nå når sommerferien kommer snart, vinker jeg farvel til hele greia.

Men dette betyr ikke at jeg aldri skal blogge igjen. Jeg har funnet ut at jeg liker det. I februar drar jeg til Argentina for å bli der ett år. Da kommer jeg ihvertfall til å starte en ny blogg, det blir en fin måte å holde kontakt med hjemlandet.


Ha det bra for denne gang, jeg kommer tilbake på en eller annen måte.

bilde fra http://flickrcc.bluemountains.net/index


Ord delings feil

Litt irriterende med orddelingsfeil. Jeg skal ikke si for mye på andres rettskriving, for jeg har alltid vært ganske dårlig selv. Men til og med jeg kan skjønne at det blir helt feil å dele opp ord som hører sammen, bare fordi man gjør det i engelsk. Som elendig staver elsker jeg rettskrivingsprogrammer, de har bare en viktig feil: Hvorfor sier de alltid at vi skal dele opp så mange ord? Med PCer bringer vi ihvertfall frem en ny generasjon av ord delere. Har laget noen raske tegninger for dem som ikke tror at dette er et problem:


FISKE KAKE

ANANAS RINGER


STEKE PANNE



fredag 30. mai 2008

Ingrids lille røde


Alle får noen tanker iblant som er verdt å huske. Dessverre er tanker ofte lette å glemme, både kreative, geniale tanker og tanker som «shit, jeg må ringe han fyren snart og gjøre ferdig tyskleksen». Hvordan holde styr på alt?

Vel, orfatterbesøk på skolen kan være ganske interessant. For en stund siden hadde klassen min besøk av Per Ivar Martinsen, en ganske sær og underholdende dikter som insisterte på å vite navnene våre og spilte sanger for oss på indonesisk. Og for et par år siden møtte Ruben Eliassen opp på skolen min. Han hoppet rundt og fortalte oss entusiastisk om fantasy bøkene sine, trøndere, naboer, musikk og AD/HD. Året før hadde klassen truffet Torill Thorstad Hauger, hun som har skrevet mange barnebøker om vikingtiden. Jeg husker ikke helt hva hun fortalte om, bare at hun skremte vettet av oss.

Slike besøk kan være veldig inspirerende, men som oftest er det ikke så mye man egentlig lære. Bortsett fra, selvfølgelig, at forfattere ofte har ganske underlig personlighet. Men Vigdis Hjorth var et unntak. Vi fikk høre mer enn at hun hadde klippet flettene av en skolevenninne da hun var liten. Jeg lærte noe nyttig og essensielt om skriving. Jeg lærte om NOTATBOKA!
Notatboka er en fantastisk følgesvenn. Den var et viktig verktøy for i Vigdis Hjorths forfatterskap. Hun pleide å notere ned små, spesielle episoder hun opplevde, inntrykk og ting hun plutselig fant på. Og når hun skulle skrive om noe, fant hun ofte frem notatboka for ideer. Hun pleide også bare å bla notatboka for gøy, mesteparten av tingene som stod var nemlig ganske morsomme. Den lille boka hadde hun nesten alltid med seg, på den måten glemte hun aldri de gode ideene sine.

Å notere på den måten er veldig smart! I lang tid hang jeg opp små lapper med ting jeg skulle huske, men det fungerte liksom ikke helt. Uforståelige ideer, avtaler og gamle huskelister hang om hverandre. Du trenger ikke ha god fantasi for å tenke deg hvor mye rot jeg lagde, og det gjorde meg ikke akkurat mindre distré. Men så kjøpte jeg min fantastiske lille røde notatbok. Den hjalp meg virkelig å holde orden på ting ...helt til jeg mistet den for ca tre uker siden. Men jeg har skrevet opp de gode ideene mine flere steder, så jeg lider ingen nød. Og det er utrolig hvor mye bedre du husker ting når du først har skrevet det ned en gang.

Anbefaler alle å notere! Kanskje du drømmer noe helt genialt du risikerer å glemme? Eller kanskje du plutselig finner en løsning på et verdensproblem, en idé for en tv-serie eller finner ut noe du burde si til en venn – hva som helst! Den eneste risikoen er at de fantastiske planene dine ofte virker litt mindre fantastiske når du leser dem igjen. Men om du er nervøs for dette, så kan du alltids nøye deg med å bruke boka til notere avtaler (hvis du er så kjedelig).


Bilder fra www.brukbarbok.com http://flickrcc.bluemountains.net/ og et jeg har tatt selv

Kunsten å selge dritt folk egentlig ikke trenger

Det er rett og slett sjokkerende å tenke på hvor mye tid og penger de ulike selskapene investerer, bare for å minne oss om at produktene deres finnes. Tenk da; det begynte for over 2000 år siden med å rope ut om varer på markeder, og utviklet seg til plakater, annonser og helt til serier av småfilmer og halsbrekkende stunt. For ikke å snakke om alle de utspekulerte måtene firmaene dytter reklamen på folk: Internett, mail, post, ballonger, plastboser, radioinnslag, sponsing, baksiden av blader, TV, skolisser, telefonselgere, dyremaskoter og fly med bannere. Alt i håp om at potensielle kunder kanskje skal heve et øyenbryn mot produktet, muligens en liten drøm om at «løp og kjøp»-slagordene skal inspirere dem. Det vanvittige er at det tydeligvis virke på sett og vis, ellers tviler jeg på at reklamebransjen hadde giddet å fortsette.


Jeg blir stadig imponert over all reklamen som omgir oss. Nylig jobbet vi på skolen med å lage reklamer (jeg var med på en radiojingle:). Dette gir meg en enda større følelsen av hvor mye arbeid som ligger bak reklamer. Og de er ikke nødvendigvis særlig bra en gang.



For eksempel hater jeg tv-reklamen for rengjøringssprayen Cillit Bang. Jeg kan se hva reklamen spiller på; kontrastene mellom rent og skittent, tenk at DU (deg personlig) kan gjøre det på denne måten, forandre deg selv til denne glade damen, sterke farger, rengjøring trenger ikke være så vanskelig, vi har et fint slagord, bang bang, bla bla bla bla... Men jeg blir bare uvel av alt sammen: de dubbede stemmene, de store, blekede smilene og hvordan de åpenbart og skamløst tigger oss om å kjøpe Cillit Bang. Likevel, når jeg strever med å skrubbe dusjen som ikke har vært vasket på tre uker, så tar jeg meg i å ønske at alt bare kunne – bang! – forsvinne. Selv om jeg ikke tåler den reklamen, gir den meg faktisk lyst på det dumme rengjøringsmiddelet.


(Haha, i andre land sender de en annen tv-versjon. Den har visstnok blitt en stor hit på youtube.)


Og har noen sett denne reklamen Tine nettopp har kommet med? (legger ut bilde snart) Dette ser jo sikkert fint og forfriskende ut, men ærlig talt, reklamere for at juicen er vannet ut? Hvis man først vil ha det sånn, er det ikke litt billigere å kjøpe juice og vanne den ut selv?? Ja ja, hvis folk først gidder å kjøpe vanlig vann på flaske, så...


Vi sier ofte at vi ikke lar oss påvirke av reklame. Likevel kjøper vi stadig nødvendige og unødvendige produkter det har blitt reklamert for. Reklamene setter seg i bakhodet og produktene blir som gamle kjente for oss. Før du vet ordet av det føles det kanskje som om du har behov for en eller annen sinnssvak greie.


Jeg har egentlig ikke noe imot reklame, bare den ikke blir altfor påtrengende og plagsom. Det er artig å se hvor mye de gjør ut av det, bare for å selge noe lite som smørepålegg eller ringetoner til mobilen. Ofte kan det være ganske morsomt og underholderne også, (selv om humoren selvfølgelig er til for å fange din oppmerksomhet slik at du kan manipuleres og hjernevaskes. Mohahha) Men jeg ser jo behovet de ulike bransjer har for å selge og få oppmerksomhet rundt sine varer og tjenester. Det er dessuten greit for forbrukerne å få opplysninger om hva som finnes på markedet, og vi tar jo ikke alt vi hører bokstavelig heller, vi vet at vi ser en forvrengt virkelighet. Er det egentlig noen vits i å misslike reklame så mye? Svaret er nei! (Med mindre det er snakk om de som er jævlig irriterende, da...)

bilde, tatt av Sara

onsdag 28. mai 2008

Han Hauge i Hardanger

Dette er Olav H. Hauge (1908-1994). Han var en lærd gammel gubbe, og forresten gartner. Hauge likte hagen sin i Ulvik, Hardanger, der han gikk rundt og stelte med blomstene sine. Han skrev dessuten dikt. Nå tror du kanskje at han var en av disse nasjonalromantiske norsk-natur-åh-hill-den-elsk-den-poetene (som passer helt klisjé-aktig bra i Hardanger), men han var faktisk mer internasjonal enn det. Han var en av Norges første modernistiske diktere, og han gjendiktet mange utenlandske modernistisk dikt. Olav H. Hauge er kjent som «Modernismens far» i Norge, anerkjent rundt om i verden og prisbelønnet oppetter ørene. Han liket å skrive om naturen, brukte metaforer for å beskrive indre liv, og han var svært inspirert av klassisk kinesisk lyrikk. Her er et av hans kjennet dikt:


Det er den draumen

Det er den draumen me ber på

at noko vidunderlig skal skje,

at det må skje -

at tidi skal opna seg,

at hjarta skal opna seg,

at dører skal opna seg,

at kjeldor skal springa -

at draumen skal opna seg,

at me ei morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um.


Personlig er jeg ikke så interessert i modernistisk lyrikk, og jeg grudde meg litt til å skrive dette påtvungne innlegget. Men det er noe veldig koselig med denne fyren, så det gikk vel ok. Prosjektet om Hauge var også en grei avveksling fra det vi pleier å ha på skolen. Vanligvis går gruppeoppgavene over minst en uke, men på dikteroppgaven hadde vi svært begrenset tid. Vi ble ferdig i løpet av dagen, og på slutten av timen skulle alle gruppene presentere stoffet sitt. På den måten fikk alle høre litt om de ulike dikterne, og om vi var for slappe til å høre etter eller for nervøse før vårt eget foredrag, var det uansett garantert at vi lærte om minst én dikter. Et fint alternativ til lærerforedrag også, som det lett kan bli mye av. Jeg liker at undervisningen varierer litt.


Og siden jeg først er i gang her kan jeg like gjerne reklamere litt:


Ønkjer de å høyre meir om


Olav H. Hauge?? Dra til


Maridalen kyrkje søndag 1. juni!



Professor Atle Kittang held føredrag

Sodespelar Tone Ringen syng og les dikt

Pianist Torild Fimreite spelar

Maridøl Gunnar Bjune har innslag

Kaffi og kake på kyrkjebakken i fint sommarver

Inngangspenger kr 50-


Hilsen Oslo Mållag (mamma gav meg en flyer..)


(P.S. Sjekk her og her hvis dere vil se noen som virkelig greier å legge sjelen sin i Olav H. Hauge.)

bilder fra http://www.hardangerfjord.com/

http://www.hardangermusikkfest.no/Hauge%20Tveitt.htm

mandag 19. mai 2008

Ordet som ikke finnes


Hei igjen:) Det blir ikke tid til så mye blogging, men nå er jeg omsider tilbake med et nytt og viktig tema.

Jeg har nemlig funnet en dagligdags sinnstilstand som det ikke finnes noe ord for. Hva er du når du verken er trist, glad, sint, sur, irritert, frustrert eller melankolsk? Når du bare er tilstede, og du er i helt ok humør, men du føler ikke noe spesielt negativt eller spesielt positivt. Det er heller ikke slik at du er særlig rastløs, eller at du kjeder deg. Og det blir for lett å kalle det ettertenksom eller likegyldig. Du bryr deg om verden rundt deg, du bare registrerer den på en annen måte. Det er mer at du er... Æsj, det blir så vanskelig å forklare FOR DET FINNES JO IKKE NOE #$@&** ORD FOR DET!


Ok, denne følelsen er kanskje ikke så spesiell eller utpreget at man legger noe særlig merke til den, men den eksisterer likevel! Jeg snakket med en annen som også har opplevd det, og sammen har vi kommet frem til følgende konklusjon: At det kanskje kan beskrives som noe mellom absurd glede, kjedsomhet, arbeidsrelatert optimisme og mild fortapelse med et lite hint av lengsel og lett gla'-melankoli på veien mot irritasjon?? Hm... Det blir liksom litt feil uansett hva man kaller det.


Den eneste løsningen er å finne opp et eget ord. Jeg påtok meg oppgaven, og resultatet ble: (ta-daa) DÅMERLONG! Dåmerlong kommer av det norrøne ordet «domr», som betyr vesen eller væremåte, og det like norrøne uttrykket «lygnir av long» som betyr den stille og rolige. Til sammen blir det dåmerlong; stille og rolig væremåte/vesen, ettersom en dåmerlong person ikke pleier å gjøre så mye ut av seg. Dåmerlong er et adjektiv som gradbøyes slik:


dåmerlong – dåmerlonger – dåmerlongest
(dåmerlong – dåmerlongar – dåmerlongast på nynorsk)


Subjektivet som beskriver følelsen er dåmerlånge.


Nå har altså folk et helnorskt ord de kan bruke hvis de også sliter med å forklare denne undelige sinnsstemmningen. Skjønner ikke hvorfor ingen har gjort dette før meg? For en tid tilbake diskuterte jeg hele saken med en bekjennt av meg som kanskje hadde svaret:


«Hva heter den følelsen når du verken er sur eller sint eller trist eller glad?» spurte jeg.
«Det heter likegyldig.» svarte hun raskt, og jeg ble litt irritert.
«Nei! Ikke likegyldig. Har du aldri følt det? Det føles som når du er syk, bare at du er frisk, og du er ikke glad..men ikke trist heller..skjønner du hva jeg mener?»
«Ærlig talt, nei.»
«Arrg, men det finnes jo ikke noe ord for det! Jeg kunne forklart deg hele greia hvis det bare fanntes et ord til å forklare det. Først tenkte jeg at det var melankoli, men det er ikke helt det det er... For du er liksom glad, bare at du ikke er glad likevel...du bare...er der...»
Det var ikke lett å forklare, og hun begynte å se litt rart på meg.
«Okei..?»
«Jammen hvorfor finnes det ikke noe ord?!» fortsatte jeg frustrert «Ikke på engelsk ikke på norsk, sikkert ikke på noe språk.»
«Kjedsomhet?»
«Nei! Ikke det heller! Hvorfor ingen laget et ord?»
«Vel..» sa hun og tenkte seg om et øyeblikk. «..så er det ikke kjedsomhet. Men det høres uansett sinnssykt kjedelig ut, det er sikkert derfor de ikke har giddet.»


Hm, jeg velger å ikke tolke det som en fornærmelse. For, ikke sant, dåmerlonge personer er så dåmerlonge at de ikke har behov for å fortelle verden hvordan de har det. Jeg er nesten sikker på at det var det hun mente...

torsdag 10. april 2008

Fremtid full av roboter

Fremtiden blir nok spesiell... I dag leste jeg på Aftenpostens nettsider (det var her jeg fannt bildet) at Japan planlegger å takle den voksende eldrebølgen og den synkende arbeidsstyrken på en ganske spesiell måte: de vil innføre omsorgsroboter! Robotene kan for eksempel lese høyt for barn, vaske de eldre, og holde et øye med pleietrengende slik at de ikke vil trenge konstant tilsyn. På denne måten kan menneskene som jobber i helsesektoren få avlasting og tid til andre arbeidsoppgaver.

Vi står jo snart ovenfor en stor eldrebølge her i landet også. Og allerede virker det som om helsepersonellet har alt for lite penger og alt for mye å gjøre. Eldrehjemmene sliter, sykehusene sliter, hjemmehjelpen sliter, sykepleierne og jordmødrene sliter... Jeg kan liksom se det for meg: snart bærer de inn en reddende engel med omsorgsevner og gode batterier, ferdigprogrammert og importert fra Japan.

Det hele blir litt mareritt-aktig, et skritt på veien mot samfunnet der menneskelige følelser og nærhet har forsvunnet i takt med at teknologien har utviklet seg. Samtidig er jo dette med roboter en mulig løsning på et stort problem. For skeptisk, kanskje? For lite skeptisk??

Fremtiden ser ut til å bli en sær science fiction-verden, og jeg er virkelig ikke sikker på om jeg kommer til å være helt komfortabel der. Det er jo ikke måte på hvor menge rare ting forskere utvikler for tiden: omsorgsroboter, klær som kan gi klemmer, levende kosebamser, printere som printer ut blodårer og andre 3D-gjenstander, laboratorier der du kan dyrke fram kjøtt og svevende senger. Jeg bare venter på de flyvende bilene, jeg...

onsdag 2. april 2008

Et vakkert dikt om ensomhet

Nå er det på tide å skrive litt om bloggtittelen min. Jeg slet lenge med å finne et bra navn på denne bloggen, men fordi den handler mye om litteratur og faktisk er en oppgave fra norsklæreren min, falt valget til slutt på Ord over grind. Dette er også tittelen på et av de fineste diktene jeg vet om, skrevet av Halldis Moren Vesaas og først trykket i diktsamlingene I ein annan skog i 1955.

Diktet handler om hvordan man, selv i gode sterke vennskap, ikke kan kjenne det aller innerste i en annen person. Dette er illustrert ved at de personene diktet handler om bor i hvert sitt hus. De kan møtes nå og da og ha gode samtaler over hagegrinden, men baken for den vil hver av dem alltid være ensom.

Min venn og gjestesøster Sara leste diktet for et øyeblikk siden og syntes det var utrolig depressivt å tenke at alle egentlig er alene. Men selv om Ord over grind har en viss melankoli i seg, er det en glad stemning i diktet, og jeg får inntrykk av at de to personene egentlig er ganske fornøyd med måten ting er mellom dem.

Jeg blir minnet på en film jeg så for lenge siden. Nå er både filmtittelen og handlingen glemt, men jeg husker en episode der en mann snakket om sin døde venn. Han uttrykte stor sorg over tapet av en slik spesiell personlighet. Denne vennen hadde aldri snakket om sitt privatliv, han hadde aldri nevnt familien sin, jobben eller livshistorien. Han spurte aldri den andre hvordan det gikk med kona og barna. Når de var sammen, drev de ikke med det mannen kalte tomprat. Han opplevde det som en stor befrielse at de aldri prøvde å komme ordentlig innpå hverandre. «Jeg visste ingen ting om ham!» utbrøt mannen fortvilet. «Det var det som gjorde han til en så fantastisk fyr!»

Det å ikke dele alt med hverandre trenger ikke nødvendigvis å være så ekstremt som i denne filmen. Men det er en kjensgjerning at vi mennesker ikke syntes det er lett å ha ordentlig nære forhold til hverandre. Hva er grunnen til at vi sliter sånn med å dele vårt innerste med noen? Hvorfor syntes vi det er helt greit å leve bak hver vår grind?

Kanskje vi skremmes av tanken på at noen skal kjenne oss fullt ut og vite alt om oss? Kanskje vi lar være å dele for mye av vårt følelsesliv med andre fordi vi frykter at de en gang skal såre oss eller forsvinne fra oss? Kanskje alle innerst inne bare bryr seg om seg selv? Kanskje det er en næremest fysisk grense for hvor langt du egentlig kan komme i å kjenne noen?

Iblant kan det virke som om alle mennesker er omgitt av høye murer som skiller oss fra hverandre. Jeg velger likevel å tro at det enkelte ganger er mulig å fjerne disse murene mellom to mennesker. At man kan åpne seg for hverandre og vise noen inn i et hus som er stengt for alle andre. Kanskje er det sant at alle innerst inne er alene, men det går fortsatt an å stå noen nær, så nær at man ikke trenger å beskytte seg med murer og gjerder. Det er det som er det beste: når du ikke lenger trenger å gjemme deg bak en grind, når du ikke lenger trenger å gjemme deg bak ord...

onsdag 26. mars 2008

Elsket Yngve!


Her jeg sitter i Norge med kulde og snø langt opp over beina, er det lett å misunne min kjære søster. Hun befinner seg i varme, solrike Natal i Brasil. Men det er ihvertfall en liten trøst å høre henne sutre i telefonen over at hun ikke fikk sett Mannen som elsket Yngve på kino. Det har jeg, og det var rett og slett den beste norske filmen jeg har sett! Ta den, søss!

Mannen som elsket Yngve er en bok av Tore Renberg som nå er blitt filmatisert. Handlingen foregår i Stavanger, overgangen fra 80-tallet til 90-tallet. Hovedpersonen, Jarle, er en radikal ungdom som tror han vet det meste. Han er lykkelig sammen med kjæresten Katrine, han har store forventninger til bandet han har med bestekompisen Helge og han bobler over av politiske meninger. Men plutselig kommer den vakre, mystiske Yngve inn i bildet og snur hele Jarles tilværelse på oppned. Jarle blir hodestups forelsket og begynner å oppføre seg annerledes. Blindet av forelskelsen tenker han ikke så mye på hva han gjør, hvordan konsekvensene blir, eller hvem han sårer.

Historien er nydelig, trist og rørende, men den er friskt fortalt med en mengde humor. Det er lett å bli glad i vennegjengen fra Stavanger. Det er også lett å bli grepet av Jarles forvirring når han roter ting til for seg selv.

Merkelig nok er ikke homofili et særlig viktig tema, verken i filmen eller boka. Etter min mening er det at Jarle er forelsket i en av samme kjønn så lite vektlagt at det nesten virker litt usannsynlig, men samtidig er det deilig at blir såpass normalisert. Forfatteren forteller selv at han med vilje har latt det være på den måten, både fordi han vil vise at homofili er naturlig, og fordi det er andre ting han heller vil vektlegge. Det rare med Jarle er ikke det at han er forelsket i en gutt, det er det at han er forelsket i to personer samtidig. Og det spesielle med Yngve er heller hvilket kjønn han har, men det er det at han på alle måter er ny og spennende, helt forskjellig fra alt annet Jarle har pleid å like før.

Jeg satt nærmest i salen og klappet i hendene da jeg så filmen. Det var ikke bare fordi den var bra, det var også mye fordi noen endelig hadde greid å lage en god film ut av en god bok. Det er dessverre et sjeldent fenomen. Altfor mange ganger har jeg sett regissører ødelegge en god historie, eller lage en halvveis brukbar etterlikning som aldri kan leve opp mot originalen. Men her hadde de virkelig klart å fange ut essensen av fortellingen, å korte ned uten at det ble det hakkete og å gjøre seg fri fra boka uten at det ble ugjenkjennelig. Jeg er imponert!

Det er selvfølgelig mange forskjeller på filmen og boka. Men det blir slik at de to beriker hverandre, heller enn at man sitter og irriterer seg over alt som ikke stemmer. I boka får du vite mer om Jarles familie, om den voldelige, alkoholiserte faren og foreldrene som til slutt ble skilt. Yngves bakgrunn er også beskrevet, her er det en del sjokkerende ting som ikke er med i filmen. I boka får du dessuten med deg mer av hva Jarle tenker, eller bør jeg kanskje si hva han ikke tenker? Du får større innblikk i den voldsomme, altoppslukende forelskelsen, som en slett ikke trenger være homofil for å kjenne seg igjen i.

Filmen forteller mer om miljøet Jarle er i og om vennegjengen hans. Her er det mange fine og morsomme detaljer som du ikke får se hvis du kun leser boka.

Budskapet er vel egentlig at jeg anbefaler begge deler. Om du ikke har noe annet å gjøre etter påsken: les bok og se film!

søndag 2. mars 2008

Tøffe finner og myke harepoter


Tenkte jeg skulle skrive et par ord om denne ukas boktips, nemlig Harens år av den finske forfatteren Arto Paasilinna. Boka kom ut i Finland i 1975, men det ble først utgitt i Norge for noen få år siden. Skammelig, etter min mening

Harens år begynner med at den utbrente, bitre journalisten Vatanen finner en såret hareunge i veien. Vatanen bestemmer seg for at han har fått nok av sitt triste liv; han tar med seg hareungen dypt inn i skogen og kommer aldri tilbake.


Etter dette følger et vilt og fantastisk eventyr der Vatanen og haren begir seg ut i Finland. De møter mange rare personer og kommer ut for mange absurde hendelser. Blant annet støter de på en bulldoserfører som går amok, en ond kråke, en mann som er besatt av tanken på at presidenten har blitt byttet ut med en dobbeltgjenger, og en militærøvelse noe utenom det vanlige. En av de tingene jeg virkelig liker med boka, er at hvert kapittel blir som en ny historie.


Harens år er spennende, overraskende, søt og morsom. Men den har noe ærlig og usensurert ved seg som gjør at det ikke bare er en kosefortelling. For eksempel er vold og fyll beskrevet som den naturligste ting i verden. Videre er den ville naturen godt skildret, og det mangfoldige persongalleriet er enda bedre.


Harens år er dessuten et bra funn for skoleelever og studenter som skal skrive litterære analyser. Hovedpersonens utvikling gir en rik mulighet til å drøfte mannsrollen, og boka inneholder i tillegg en rekke metaforer og symboler. Det mest åpenbare er kanskje haren; et symbol på friheten og naturen. Setter du boka i sammenheng med hvordan samfunnet var i Finland på 70-tallet, vil du også finne mange hendelser som kan tolkes kreativt. Vi har for eksempel presten som skjøt seg selv i foten, og den store, sultende bjørnen som jages tilbake til Sovjet. Man kan selvsagt velge å se bort fra mulige analyser. Du vil uansett sitte igjen med en god leseropplevelse.


Det er nok å ta av hvis du har lyst på flere bøker av Arto Paasilinna. Jeg kan anbefale Kollektivt selvmord, noe så sjeldent som en gladhistorie om en gruppe selvmordkandidater, og Den ulende mølleren, en virkelig søt fortelling om en smågal mann som havner i konflikt med bygda på grunn av sine ulvehyl.

Arto Paasilinna har en egen evne til å skrive om alvorlige temaer på en varm, humoristisk og underholderne måte. Han er en forfatter man ikke bør gå glipp av.

lørdag 16. februar 2008

Hei hei der ute

Jeg føler meg ganske dum som publiserer så mange av innleggene mine på samme dag, jeg skjønner godt at dette kan se litt rart ut. Saken er den at jeg har hatt en del problemer, så disse innleggene har vært klare en god stund før jeg klarte å legge dem ut her.

Håper ihvertfall bloggen faller i smak. Takk for oppmerksomheten!

Hva som helst?!

Leste på Bloggsberg, lærerbloggen. Ny oppgave fra lærer'n, en såkalt fri oppgave. Og hva innebærer det? Jeg leste videre. Jo, vi kan skrive om hva vi vil. Yes, tenkte jeg, dette blir en bra oppgave. Men så kom jeg lenger ned på siden, og der stod det ...så lenge det er relatert til norskfaget. Æsj...

Sagaer, lyrikk, litteratur, grammatikk? Morfemer og suffikser?? Det var ikke noe innenfor pensumplanen jeg hadde særlig lyst til å skrive om der og da. Skuffet satte jeg meg ned og bladde i norskboka. Det var tusen andre ting jeg hadde mer lyst til å gjøre, som sløve foran TVen og spise sjokolade, lese den spennende romanen jeg holdt på med uten å trenge å trenge å analysere den eller ringe til kjæresten min. Mens jeg satt der og surmulte og tenkte på alt jeg skulle ha gjort, var det plutselig en tanke som slo ned i hodet mitt: jeg tenker på norsk!

Dette høres kanskje ikke så sjokkerende ut, men det var virkelig noe som gikk opp for meg. Dette var en norskblogg, ikke sant? Og ting som er skrevet på norsk har noe med norskfaget å gjøre, ikke sant? Og jeg skriver og tenker på norsk, ikke sant? Altså kan jeg skrive...

Hva jeg vil. Jeg kan skrive hva jeg vil! Hva som helt, rett og slett. For en herlig oppdagelse, tenkte jeg. Da blir det nok lett! Jeg satt der i et par sekunder og smilte. Så åpnet jeg et nytt world-dokument, fortsatt smilende. Jeg begynte å fundere på hva jeg skulle skrive om, med dette smilet nydelig malt i ansiktet. Jeg kan love deg at det ikke ble der så lenge. Det ble derimot mangelen på oppfinnsomhet.

5 minutter: jeg satt og fiktet med en penn og prøvde å tenke smart.
10 minutter: nå var jeg ganske sur og trommet med fingrene i på bordplaten.
15 minutter: jeg stirret ut i lufta og ventet på en idé. Skjermen var blitt svart.
22 minutter: nå smilte jeg igjen. Jeg hadde ny high score på et koselig lite ninjaspill.
25 minutter: jeg lagde grimaser og sparket frustrert i skoen som lå under skrivebordet. Jeg skulle ha vært ferdig nå, men jeg hadde ikke begynt engang...
30 minutter: Jeg bannet og slengte igjen pc lokket. Nå fikk det virkelig holde!
Hva som helst? Hæ? Hva som helst, du liksom! Pff! Som om det hjelper for noe...

* * *

Men, som du ser, jeg fikk jo skrevet noe til slutt. Og egentlig er denne lille historien fiksjon, kall det et eventyr om du vil. Faktisk pleier jeg å ha mange flere ideer enn jeg har bruk for. Men de er ikke alltid så gode... Derfor kom jeg på ideen er å ikke ha noen ideer. Den kan ihvertfall funke en gang.

Krokodiller, street mote, hjortejakt og ny lærdom



Må si at jeg ikke føler meg helt proff på dette med blogging enda. Jeg må innrømme at jeg ikke er en særlig teknisk anlagt person. Men jeg vil gjerne lære mer. I dag skal jeg derfor se på noen andre blogger for å finne ut hva jeg liker og ikke liker med dem. Dette kan kanskje gi meg noen ideer om hva jeg vil gjøre selv.

Den første jeg så på var Gus/Ecuador, en blogg jeg kom over da jeg søkte opp ting om Sør-Amerika. Bloggen er skrevet av en kristen jente som drar til Ecuador med organisasjonen sin, Gus, for å drive misjon- og hjelpearbeid. Ved første øyekast ser bloggen ganske trist ut, hvit skrift, enkel overskrift og helt sort brakrund. Det var ikke før du gikk lenger ned at du så hvor mange fine bilder det var. Bildene viste natur, tropiske planter, kart, flagg, medlemmer på reisen, urbefolkningen, krokodiller og ganske mye annet. De fargerike og spennende motivene gjorde virkelig noe med denne bloggen. Men hvorfor kunne hun ikke satt noen av bildene lenger oppe? Da ville nok flere giddet å lese.

Språket var enkelt, og man så at den stakkars jenta manglet Æ Ø Å på tastaturet sitt. Det var få sidestilte elementer, bare noen bibelsitater og litt småplukk. Bloggen var enkel og oversiktlig innrettet. Men dette med bildene satt langt nede er irriterende...

Den neste bloggen jeg leste var [På Hjortefot], en blogg skrevet av en fyr som driver med hjortejakt. Har aldri interessert meg så mye for temaet før, men det viste seg å være interessant lesning. Dessuten var bloggen fint utformet. Mye var i svart-hvitt, men det så alt annet enn kjedelig ut. Særlig når du gikk ned og fant en mengde fargebilder og videoklipp. Det var mange lenker til andre blogger og en del google-annonser. Noen ganger var det vanskelig å skille eksterne lenker fra interne lenker; det var så mange av dem og alle var i samme skrift. Jeg syntes lenkene burde vært litt mer sortert, i Gus/Ecuador var for eksempel noen ting uthevet eller farget røde for å vise hva som var hva. Ellers var det mye jeg likte med [På Hjortefot], særlig det at lengre innlegg bare stod oppført med innledningen, et bilde og linken [les hele]. Jeg elsker når det er satt opp på denne måten! Hvis ikke blir det tungt å komme seg gjennom nettsteder der innleggene er mange og lange. Gus/Ecuador kunne godt gjort det samme.

Den siste bloggen jeg så på, var Oslo Stil. Dette er en blogg som viser bilder av hvordan stilige mennesker i Oslos gater kler seg. Det blir et slags alternativ til moteblader, der modellene og moten som presenteres ofte er ganske virkelighetsfjern. Jeg hadde lest omtale av bloggen fra før, og hadde ganske store forventninger. Street mote virker som et spennende konsept!
Bloggen viste seg å være alt annet enn skuffende. Den hadde et profesjonelt preg og en spennende layout. Opplegget var originalt, og skilte seg veldig fra de andre bloggene. Det var nemlig ikke teksten det var fokus på. Selve «innleggene» var bare bilder av personer i gata, og korte tekster på siden om stilen og hvor klærne kom fra. Til gjengjeld var det en mengde kommentarer. Innleggene kunne du velge fra en kalender på siden. Bortsett fra denne kalenderen var det få sidestilte elementer. Alt i alt var denne bloggen enkel, oversiktlig og spennende. Må også nevne at det var gøy å følge opp linkene jeg fant der:)

Av alle bloggene jeg leste, var det Oslo Stil jeg likte best. Den var den mest oversiktlige og den med (etter min mening) mest interessant innhold. Men det var [På Hjortefot] og Gus/Ecuador jeg læret mest av. Nå vet jeg at jeg vil ha oversikt i lenkene og en fin layout som syntes med en gang man kommer inn på siden. Vil gjerne også ha [les hele]-lenker hvis jeg får det til.

Da er det bare å jobbe på bloggen!

«Som dykk alle veit, kjem vi frå Ny-Noreg!»


Dette er et sitat jeg fikk fra en fyr som kalte seg Gråbein. Han skulle forklare hvorfor bandet hans sang på nynorsk. Jeg syntes det var litt morsomt, men moroa ble ødelagt da en eller annen påpekte at han hadde bøyd pronomenet feil, det skulle vært «som de alle veit» når det stod i nominativ, ikke «som dykk alle veit». Det er alltid noe sånt med nynorsk...

Sidemål. En kilde til hat og irritasjon for tusenvis av norske skoleelever. Hvor ofte hører man ikke sytingen: «Hvorfor skal vi lære dette? Vi kommer jo aldri til å få bruk for det!» Men de setningene blir jo faktisk sagt om alle fag, så jeg må si jeg syntes det er en lite imponerende klage.

Jeg føler verken hat eller begeistring for nynorsk. Jeg har jevnt med ting for og ting imot, noe som gjør meg ganske nøytral. Med nynorsk er det like gøy å lese frivillig, som det er kjedelig å bli tvunget til å skrive. Det er klart, jeg hadde syntes nynorsk var skikkelig artig hvis det ikke hadde vært for undervisningen der jeg må pugge sterke verb. Gjesp. Men hadde det ikke vært for undervisningen, hadde jeg ikke hatt veldig mye med nynorsk å gjøre. Et lite paradoks der, ja.

Hjemme prøver mamma hardt å vekke mine følelser for nynorsk. Hun er ordbokredaktør for Norsk ordbok 2014, en svær samling bøker om dialekter og nynorsk litteratur. Her i huset er hyllene fulle av nynorske fagverk og romaner, dessuten er to av pcene definert for nynorsk. Mamma vil gjerne at jeg skal jobbe mer med sidemålet. Til ære for henne (og til ære for læreren som har gitt meg denne oppgaven...) vil jeg skrive noen tips om hvordan man kan forbedre seg i nynorsk, til nytte både for meg selv og andre:

- Man kan lese nynorsk skjønnlitteratur. (Anbefaler Skammarserien av Lene Kaaberbøl og Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda. Er selv blitt anbefalt Fyr og flamme av Kjartan Fløgstad.)

- Man kan skrive tekster og få en flink person til å rette og forklare feilene.- Man kan lese avisartikler på nynorsk. (Se etter aviser som Klassekampen og Dag og tid, der er det mye bra lesestoff. Ligg unna de små, nynorske lokalavisene; de er fordømt kjedelige for alle som ikke bor i bygda.)

-Man kan gjøre oppgaver fra nynorskheftet Mål og meining av Fredrik Rostrup. (Dette er en bok lærere burde merke seg for elevenes skyld, veldig bra øvelser.)

- Man kan henge opp nynorske verb på doveggen og pugge dem mens man driter. (Realfaglærere anbefaler denne metoden på det sterkeste.)

- Man kan gå inn på nynorske nettsteder. (For eksempel magasinnett for ungdom eller nynorsksenteret i Volda. Dette er sider det er smart å sjekke det ut for øvelsens skyld.)

- Man kan se filmer og tv med nynorsk teksting. (Her er NRK stikkordet, og «Med hjarta på rette staden» er jo faktisk kjempesøt!)

- Man kan rett og slett huke tak i alt som har med nynorsk å gjøre. Gå i Det norske teater, hør hørespill på nynorsk, let etter nynorsk musikk, les nynorske dikt, se folk på TV som snakker dialekter nære nynorsk - kva du måtte ønskje...

- Oj, og man kan benytte anledningene som byr seg til å øve på å skrive nynorsk. Det gikk nettopp opp for meg at jeg har gått glipp av en god anledning ved å skrive disse tipsene på bokmål. Men man lærer jo av sine feil, og nå har jeg ihvertfall funnet mange måter jeg kan forbedre meg. Må bare føye til et punkt, for...

- ...ein kan sjølvsagt óg gå og høyre bandet til Gråbein ;)

onsdag 13. februar 2008

Ord over grind

- Dikt av Halldis Moren Vesaas
I ein anna skog, 1955

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som galdt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
fell det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenket at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over kansande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.