Fremtiden blir nok spesiell... I dag leste jeg på Aftenpostens nettsider (det var her jeg fannt bildet) at Japan planlegger å takle den voksende eldrebølgen og den synkende arbeidsstyrken på en ganske spesiell måte: de vil innføre omsorgsroboter! Robotene kan for eksempel lese høyt for barn, vaske de eldre, og holde et øye med pleietrengende slik at de ikke vil trenge konstant tilsyn. På denne måten kan menneskene som jobber i helsesektoren få avlasting og tid til andre arbeidsoppgaver. 
Vi står jo snart ovenfor en stor eldrebølge her i landet også. Og allerede virker det som om helsepersonellet har alt for lite penger og alt for mye å gjøre. Eldrehjemmene sliter, sykehusene sliter, hjemmehjelpen sliter, sykepleierne og jordmødrene sliter... Jeg kan liksom se det for meg: snart bærer de inn en reddende engel med omsorgsevner og gode batterier, ferdigprogrammert og importert fra Japan.
Det hele blir litt mareritt-aktig, et skritt på veien mot samfunnet der menneskelige følelser og nærhet har forsvunnet i takt med at teknologien har utviklet seg. Samtidig er jo dette med roboter en mulig løsning på et stort problem. For skeptisk, kanskje? For lite skeptisk??
Fremtiden ser ut til å bli en sær science fiction-verden, og jeg er virkelig ikke sikker på om jeg kommer til å være helt komfortabel der. Det er jo ikke måte på hvor menge rare ting forskere utvikler for tiden: omsorgsroboter, klær som kan gi klemmer, levende kosebamser, printere som printer ut blodårer og andre 3D-gjenstander, laboratorier der du kan dyrke fram kjøtt og svevende senger. Jeg bare venter på de flyvende bilene, jeg...
Vi står jo snart ovenfor en stor eldrebølge her i landet også. Og allerede virker det som om helsepersonellet har alt for lite penger og alt for mye å gjøre. Eldrehjemmene sliter, sykehusene sliter, hjemmehjelpen sliter, sykepleierne og jordmødrene sliter... Jeg kan liksom se det for meg: snart bærer de inn en reddende engel med omsorgsevner og gode batterier, ferdigprogrammert og importert fra Japan.
Det hele blir litt mareritt-aktig, et skritt på veien mot samfunnet der menneskelige følelser og nærhet har forsvunnet i takt med at teknologien har utviklet seg. Samtidig er jo dette med roboter en mulig løsning på et stort problem. For skeptisk, kanskje? For lite skeptisk??
Fremtiden ser ut til å bli en sær science fiction-verden, og jeg er virkelig ikke sikker på om jeg kommer til å være helt komfortabel der. Det er jo ikke måte på hvor menge rare ting forskere utvikler for tiden: omsorgsroboter, klær som kan gi klemmer, levende kosebamser, printere som printer ut blodårer og andre 3D-gjenstander, laboratorier der du kan dyrke fram kjøtt og svevende senger. Jeg bare venter på de flyvende bilene, jeg...
1 kommentar:
Morsomt innlegg! Fikk nesten litt sjokk da jeg leste det, for jeg har aldri tenkt at vi kommer til å få ordentlig roboter i hverdagen.(Er jo bare slikt vi ser på film) Er enig med deg i at det kommer til å bli rart, er litt skeptisk selv, men vi får vel bare se hvordan det går! Fin blogg du har, med mange og gode innlegg:)
Legg inn en kommentar