Ordet som ikke finnes

Hei igjen:) Det blir ikke tid til så mye blogging, men nå er jeg omsider tilbake med et nytt og viktig tema.

Jeg har nemlig funnet en dagligdags sinnstilstand som det ikke finnes noe ord for. Hva er du når du verken er trist, glad, sint, sur, irritert, frustrert eller melankolsk? Når du bare er tilstede, og du er i helt ok humør, men du føler ikke noe spesielt negativt eller spesielt positivt. Det er heller ikke slik at du er særlig rastløs, eller at du kjeder deg. Og det blir for lett å kalle det ettertenksom eller likegyldig. Du bryr deg om verden rundt deg, du bare registrerer den på en annen måte. Det er mer at du er... Æsj, det blir så vanskelig å forklare FOR DET FINNES JO IKKE NOE #$@&** ORD FOR DET!

Ok, denne følelsen er kanskje ikke så spesiell eller utpreget at man legger noe særlig merke til den, men den eksisterer likevel! Jeg snakket med en annen som også har opplevd det, og sammen har vi kommet frem til følgende konklusjon: At det kanskje kan beskrives som noe mellom absurd glede, kjedsomhet, arbeidsrelatert optimisme og mild fortapelse med et lite hint av lengsel og lett gla'-melankoli på veien mot irritasjon?? Hm... Det blir liksom litt feil uansett hva man kaller det.

Den eneste løsningen er å finne opp et eget ord. Jeg påtok meg oppgaven, og resultatet ble: (ta-daa) DÅMERLONG! Dåmerlong kommer av det norrøne ordet «domr», som betyr vesen eller væremåte, og det like norrøne uttrykket «lygnir av long» som betyr den stille og rolige. Til sammen blir det dåmerlong; stille og rolig væremåte/vesen, ettersom en dåmerlong person ikke pleier å gjøre så mye ut av seg. Dåmerlong er et adjektiv som gradbøyes slik:

dåmerlong – dåmerlonger – dåmerlongest
(dåmerlong – dåmerlongar – dåmerlongast på nynorsk)

Subjektivet som beskriver følelsen er dåmerlånge.

Nå har altså folk et helnorskt ord de kan bruke hvis de også sliter med å forklare denne undelige sinnsstemmningen. Skjønner ikke hvorfor ingen har gjort dette før meg? For en tid tilbake diskuterte jeg hele saken med en bekjennt av meg som kanskje hadde svaret:

«Hva heter den følelsen når du verken er sur eller sint eller trist eller glad?» spurte jeg.
«Det heter likegyldig.» svarte hun raskt, og jeg ble litt irritert.
«Nei! Ikke likegyldig. Har du aldri følt det? Det føles som når du er syk, bare at du er frisk, og du er ikke glad..men ikke trist heller..skjønner du hva jeg mener?»
«Ærlig talt, nei.»
«Arrg, men det finnes jo ikke noe ord for det! Jeg kunne forklart deg hele greia hvis det bare fanntes et ord til å forklare det. Først tenkte jeg at det var melankoli, men det er ikke helt det det er... For du er liksom glad, bare at du ikke er glad likevel...du bare...er der...»
Det var ikke lett å forklare, og hun begynte å se litt rart på meg.
«Okei..?»
«Jammen hvorfor finnes det ikke noe ord?!» fortsatte jeg frustrert «Ikke på engelsk ikke på norsk, sikkert ikke på noe språk.»
«Kjedsomhet?»
«Nei! Ikke det heller! Hvorfor ingen laget et ord?»
«Vel..» sa hun og tenkte seg om et øyeblikk. «..så er det ikke kjedsomhet. Men det høres uansett sinnssykt kjedelig ut, det er sikkert derfor de ikke har giddet.»

Hm, jeg velger å ikke tolke det som en fornærmelse. For, ikke sant, dåmerlonge personer er så dåmerlonge at de ikke har behov for å fortelle verden hvordan de har det. Jeg er nesten sikker på at det var det hun mente...