Her jeg sitter i Norge med kulde og snø langt opp over beina, er det lett å misunne min kjære søster. Hun befinner seg i varme, solrike Natal i Brasil. Men det er ihvertfall en liten trøst å høre henne sutre i telefonen over at hun ikke fikk sett Mannen som elsket Yngve på kino. Det har jeg, og det var rett og slett den beste norske filmen jeg har sett! Ta den, søss!
Mannen som elsket Yngve er en bok av Tore Renberg som nå er blitt filmatisert. Handlingen foregår i Stavanger, overgangen fra 80-tallet til 90-tallet. Hovedpersonen, Jarle, er en radikal ungdom som tror han vet det meste. Han er lykkelig sammen med kjæresten Katrine, han har store forventninger til bandet han har med bestekompisen Helge og han bobler over av politiske meninger. Men plutselig kommer den vakre, mystiske Yngve inn i bildet og snur hele Jarles tilværelse på oppned. Jarle blir hodestups forelsket og begynner å oppføre seg annerledes. Blindet av forelskelsen tenker han ikke så mye på hva han gjør, hvordan konsekvensene blir, eller hvem han sårer.
Historien er nydelig, trist og rørende, men den er friskt fortalt med en mengde humor. Det er lett å bli glad i vennegjengen fra Stavanger. Det er også lett å bli grepet av Jarles forvirring når han roter ting til for seg selv.
Merkelig nok er ikke homofili et særlig viktig tema, verken i filmen eller boka. Etter min mening er det at Jarle er forelsket i en av samme kjønn så lite vektlagt at det nesten virker litt usannsynlig, men samtidig er det deilig at blir såpass normalisert. Forfatteren forteller selv at han med vilje har latt det være på den måten, både fordi han vil vise at homofili er naturlig, og fordi det er andre ting han heller vil vektlegge. Det rare med Jarle er ikke det at han er forelsket i en gutt, det er det at han er forelsket i to personer samtidig. Og det spesielle med Yngve er heller hvilket kjønn han har, men det er det at han på alle måter er ny og spennende, helt forskjellig fra alt annet Jarle har pleid å like før.
Jeg satt nærmest i salen og klappet i hendene da jeg så filmen. Det var ikke bare fordi den var bra, det var også mye fordi noen endelig hadde greid å lage en god film ut av en god bok. Det er dessverre et sjeldent fenomen. Altfor mange ganger har jeg sett regissører ødelegge en god historie, eller lage en halvveis brukbar etterlikning som aldri kan leve opp mot originalen. Men her hadde de virkelig klart å fange ut essensen av fortellingen, å korte ned uten at det ble det hakkete og å gjøre seg fri fra boka uten at det ble ugjenkjennelig. Jeg er imponert!
Det er selvfølgelig mange forskjeller på filmen og boka. Men det blir slik at de to beriker hverandre, heller enn at man sitter og irriterer seg over alt som ikke stemmer. I boka får du vite mer om Jarles familie, om den voldelige, alkoholiserte faren og foreldrene som til slutt ble skilt. Yngves bakgrunn er også beskrevet, her er det en del sjokkerende ting som ikke er med i filmen. I boka får du dessuten med deg mer av hva Jarle tenker, eller bør jeg kanskje si hva han ikke tenker? Du får større innblikk i den voldsomme, altoppslukende forelskelsen, som en slett ikke trenger være homofil for å kjenne seg igjen i.
Filmen forteller mer om miljøet Jarle er i og om vennegjengen hans. Her er det mange fine og morsomme detaljer som du ikke får se hvis du kun leser boka.
Budskapet er vel egentlig at jeg anbefaler begge deler. Om du ikke har noe annet å gjøre etter påsken: les bok og se film!
Mannen som elsket Yngve er en bok av Tore Renberg som nå er blitt filmatisert. Handlingen foregår i Stavanger, overgangen fra 80-tallet til 90-tallet. Hovedpersonen, Jarle, er en radikal ungdom som tror han vet det meste. Han er lykkelig sammen med kjæresten Katrine, han har store forventninger til bandet han har med bestekompisen Helge og han bobler over av politiske meninger. Men plutselig kommer den vakre, mystiske Yngve inn i bildet og snur hele Jarles tilværelse på oppned. Jarle blir hodestups forelsket og begynner å oppføre seg annerledes. Blindet av forelskelsen tenker han ikke så mye på hva han gjør, hvordan konsekvensene blir, eller hvem han sårer.
Historien er nydelig, trist og rørende, men den er friskt fortalt med en mengde humor. Det er lett å bli glad i vennegjengen fra Stavanger. Det er også lett å bli grepet av Jarles forvirring når han roter ting til for seg selv.
Merkelig nok er ikke homofili et særlig viktig tema, verken i filmen eller boka. Etter min mening er det at Jarle er forelsket i en av samme kjønn så lite vektlagt at det nesten virker litt usannsynlig, men samtidig er det deilig at blir såpass normalisert. Forfatteren forteller selv at han med vilje har latt det være på den måten, både fordi han vil vise at homofili er naturlig, og fordi det er andre ting han heller vil vektlegge. Det rare med Jarle er ikke det at han er forelsket i en gutt, det er det at han er forelsket i to personer samtidig. Og det spesielle med Yngve er heller hvilket kjønn han har, men det er det at han på alle måter er ny og spennende, helt forskjellig fra alt annet Jarle har pleid å like før.
Jeg satt nærmest i salen og klappet i hendene da jeg så filmen. Det var ikke bare fordi den var bra, det var også mye fordi noen endelig hadde greid å lage en god film ut av en god bok. Det er dessverre et sjeldent fenomen. Altfor mange ganger har jeg sett regissører ødelegge en god historie, eller lage en halvveis brukbar etterlikning som aldri kan leve opp mot originalen. Men her hadde de virkelig klart å fange ut essensen av fortellingen, å korte ned uten at det ble det hakkete og å gjøre seg fri fra boka uten at det ble ugjenkjennelig. Jeg er imponert!
Det er selvfølgelig mange forskjeller på filmen og boka. Men det blir slik at de to beriker hverandre, heller enn at man sitter og irriterer seg over alt som ikke stemmer. I boka får du vite mer om Jarles familie, om den voldelige, alkoholiserte faren og foreldrene som til slutt ble skilt. Yngves bakgrunn er også beskrevet, her er det en del sjokkerende ting som ikke er med i filmen. I boka får du dessuten med deg mer av hva Jarle tenker, eller bør jeg kanskje si hva han ikke tenker? Du får større innblikk i den voldsomme, altoppslukende forelskelsen, som en slett ikke trenger være homofil for å kjenne seg igjen i.
Filmen forteller mer om miljøet Jarle er i og om vennegjengen hans. Her er det mange fine og morsomme detaljer som du ikke får se hvis du kun leser boka.
Budskapet er vel egentlig at jeg anbefaler begge deler. Om du ikke har noe annet å gjøre etter påsken: les bok og se film!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar