Diktet handler om hvordan man, selv i gode sterke vennskap, ikke kan kjenne det aller innerste i en annen person. Dette er illustrert ved at de personene diktet handler om bor i hvert sitt hus. De kan møtes nå og da og ha gode samtaler over hagegrinden, men baken for den vil hver av dem alltid være ensom.
Min venn og gjestesøster Sara leste diktet for et øyeblikk siden og syntes det var utrolig depressivt å tenke at alle egentlig er alene. Men selv om Ord over grind har en viss melankoli i seg, er det en glad stemning i diktet, og jeg får inntrykk av at de to personene egentlig er ganske fornøyd med måten ting er mellom dem.
Jeg blir minnet på en film jeg så for lenge siden. Nå er både filmtittelen og handlingen glemt, men jeg husker en episode der en mann snakket om sin døde venn. Han uttrykte stor sorg over tapet av en slik spesiell personlighet. Denne vennen hadde aldri snakket om sitt privatliv, han hadde aldri nevnt familien sin, jobben eller livshistorien. Han spurte aldri den andre hvordan det gikk med kona og barna. Når de var sammen, drev de ikke med det mannen kalte tomprat. Han opplevde det som en stor befrielse at de aldri prøvde å komme ordentlig innpå hverandre. «Jeg visste ingen ting om ham!» utbrøt mannen fortvilet. «Det var det som gjorde han til en så fantastisk fyr!»
Det å ikke dele alt med hverandre trenger ikke nødvendigvis å være så ekstremt som i denne filmen. Men det er en kjensgjerning at vi mennesker ikke syntes det er lett å ha ordentlig nære forhold til hverandre. Hva er grunnen til at vi sliter sånn med å dele vårt innerste med noen? Hvorfor syntes vi det er helt greit å leve bak hver vår grind?
Kanskje vi skremmes av tanken på at noen skal kjenne oss fullt ut og vite alt om oss? Kanskje vi lar være å dele for mye av vårt følelsesliv med andre fordi vi frykter at de en gang skal såre oss eller forsvinne fra oss? Kanskje alle innerst inne bare bryr seg om seg selv? Kanskje det er en næremest fysisk grense for hvor langt du egentlig kan komme i å kjenne noen?
Iblant kan det virke som om alle mennesker er omgitt av høye murer som skiller oss fra hverandre. Jeg velger likevel å tro at det enkelte ganger er mulig å fjerne disse murene mellom to mennesker. At man kan åpne seg for hverandre og vise noen inn i et hus som er stengt for alle andre. Kanskje er det sant at alle innerst inne er alene, men det går fortsatt an å stå noen nær, så nær at man ikke trenger å beskytte seg med murer og gjerder. Det er det som er det beste: når du ikke lenger trenger å gjemme deg bak en grind, når du ikke lenger trenger å gjemme deg bak ord...
1 kommentar:
Du sier mye viktig om dette flotte diktet, som jeg er helt enig i at er et av de beste vi har. For meg sier det først og fremst noe om at vi kan være trygge på noen selv om vi ikke kan kjenne den personen fullt og helt. Alle har noe de må få ha for deg selv, og hvor mye det er vil nok variere fra person til person. Fortsett å reflektere her på bloggen, det er alltid spennende å lese det du skriver.
Legg inn en kommentar